Ballast
2018
Stedsspesifikt verk for Kulturøya Sølyst, Stavanger
Del av Find Your Eyes Vol. 4, kuratert av Monika Wuhrer (USA)
Ballast er et temporært, stedsspesifikt kunstverk som tar utgangspunkt i landskapet og historien på kulturøya Sølyst i Stavanger. Verket er formet som en torii – en japansk port som markerer overgangen mellom det verdslige og det åndelige – bygget av nedhugget tre fra øyen og satt sammen med treplugger, slik at hele konstruksjonen over tid kan brytes ned og vende tilbake til jorden.
I portalen henger isblokker, støpt i silikonformer laget av drivved jeg samlet i sjøkanten på øya. Inni isen ligger det blomsterfrø som frigjøres når isen smelter og faller til bakken. Når isen har smeltet, henger hamptauene og blomsterpinnene fortsatt igjen – de navngir frøene som ble sådd, som i dette verket var engsoleie. Frøene spirer og danner spor etter verket i naturen – en ny vekst som fortsetter lenge etter at installasjonen gradvis har blitt borte.
Prosjektet vokste fram i møte mellom stedets kulturhistorie og min interesse for hvordan naturen over tid former og bryter ned materialer. Jeg arbeider ofte med organiske og gjenfunne materialer som bærer med seg egne historier og spor. I Ballast fikk jeg anledning til å utforske dette i dialog med øyas fortid som deponeringssted for ballastjord i seilskutetiden.
Verket forholder seg både til det forgjengelige og det varige – og tematiserer forholdet mellom økologiske prosesser og menneskelig aktivitet. Estetisk og konseptuelt er det inspirert av den japanske wabi-sabi-filosofien, som vektlegger skjønnheten i det ufullkomne og foranderlige.
Ballast
2018
Site-specific work for the cultural island of Sølyst, Stavanger
Part of Find Your Eyes Vol. 4, curated by Monika Wuhrer (USA)
Ballast is a temporary, site-specific installation rooted in the landscape and history of the island of Sølyst in Stavanger. The work is shaped as a torii – a traditional Japanese gate that marks the threshold between the earthly and the spiritual – constructed from felled trees from the island, assembled using wooden pegs so that the entire structure can eventually decompose and return to the soil.
Suspended in the gateway are blocks of ice, cast in silicone molds made from driftwood collected along the island's shore. Inside each ice block are wildflower seeds that are released as the ice melts and falls to the ground. When the ice is gone, hemp ropes and small plant markers remain – naming the seeds that were sown, in this case Ranunculus acris (meadow buttercup). The work thus leaves both a physical and symbolic trace in the landscape, long after the installation itself has disappeared.
The project emerged from my ongoing interest in how natural forces gradually erode human-made structures. I often work with found and organic materials that carry their own stories. In Ballast, this approach was shaped by the site’s past as a dumping ground for ship ballast soil during the age of sail, and informed by the Japanese wabi-sabi philosophy, which embraces imperfection, impermanence, and incompleteness.
